I en periode har jeg hatt en klient hos meg, hun kom på en time nå nylig etter et opphold. Vi har tidligere jobbet med ting som mange opplever som vanskelige, hvorfor tør jeg ikke å være meg selv? Lengsel etter en kjæreste eller andre ting som vi tror vil gjøre oss lykkelige..... Følelse av at sine venner har nok med seg selv. Hvis bare jeg hadde det...... Da ville livet være perfekt! Kan du kjenne deg igjen?

Så kommer sjokket, hun blir akutt syk. Hun kommer på sykehus med akutte indre komplikasjoner, hun står i fare for å dø.

Hva nå?

Hvordan ville du reagere i en slik situasjon?

Nå skjer noe magisk, hun oppdager at hun har en mulighet til å se på sitt liv med helt nye øyne. Venner gjør alt de kan for å hjelpe henne i denne fortvilede situasjonen. Det går opp for henne med et brak at hun er så utrolig priviligert, har jobb med gode kollegaer, liten superhyggelig leilighet.

Og hun har seg selv, hun lever!

I denne timen sitter hun og ser på meg. Vi har snakket en del om alt det hun nylig har opplevd og så er det som om ting faller på plass inne i henne.

"Vet du hva, det går opp for meg at jeg har fått livet i gave på nytt!"

Og der smiler hun fra øre til øre, selv om kropp og sjel fortsatt er mørbanket. Nå ser hun med ganske andre øyne på sitt liv, tidligere misnøye fordunster og inn kommer takknemlighet for det hun har.

Hun skrev i en mail til meg etter timen:

"Tenk at jeg har fått livet i gave på nytt, 29 år gammel. Trenger litt tid til å fordøye den fullt og helt. Ikke rart jeg nyter hvert øyeblikk...... til og med helt alenetid/stilletid er verdifull, som før skremte meg.

Nevnte til en venninne av meg det du sa om at man ikke kan lete etter noen andre for at de skal gjøre en selv lykkelig, og at man ikke kan gi det ansvaret til en annen person. Utrolig godt sagt, hun tok den også veldig inn. Så takk til deg, nok en gang!"

Er det ikke fantastisk?

Nå kan hun slå ut i full blomst som den vakre sjel og menneske hun er!