I fjor sommer kom en ung mann til meg på kontoret, Han ønsket en Regresjonsterapitime, og han hadde et stort problem.   Han var så utrolig redd for smittsomme sykdommer, så han omtrent definerte det som en fobi.   Det var nesten så ille, at hvis kjæresten hans hadde et lite forkjølelsessår klarte han ikke å være nær henne.   Jeg har fått lov til å dele hans historie med deg!

Det han ønsket mest av alt var å finne ut hvor dette kunne stamme fra, for han kunne ikke huske at noe spesielt hadde skjedd i dette livet.

Vel sa jeg, la oss "dra på tur" og se hva vi forhåpentligvis kan finne ut!

Han kom lett inn i regresjonen, og vi befant oss rett inn i en traumatisk krigssituasjon. Noen ganger kommer vi rett til det punktet hvor problemet startet, men det kan være lurt å få hele bildet før denne situasjonen.

Når han ble ledet enda lenger bak i tid fant han seg selv i en ballsal, han var der med sin kjæreste. Og han visste at han skal skulle ut i strid, for det var krig. Vi gikk videre fremover i regresjonen og han befant seg sammen med sine medsoldater. Han hadde lederansvar overfor disse.

De sitter i et militært kjøretøy, og skal bare hjem fra et observasjonssted og de sitter og ler og har det hyggelig.

Så plutselig blir de angrepet:

Jeg ser ut av vinduet og det ser ut som røykgranater. Jeg er leder, men blir like overrasket som de andre. Forvirringen er stor, og vi har ikke med oss nok utstyr og jeg føler jeg ikke har kontrollen. Og tenker, hvorfor tok vi ikke med gassmaskene?

Vi blir utsatt for et kjemisk angrep. Vi er nå ute av bilen, går bare kaotisk rundt i det som skjer og jeg kjenner hvor tungt det er å puste.

Samtidig kjenner han på disse enorme følelsene av ikke å kunne gjøre noe for de i troppen sin. Han ser at mange av mennene detter sammen, og en av dem kommer bort til ham og og holder på ham.

Det ser ut som om huden bobler på medsoldaten, og ansiktet til medsoldaten er tett opp i mitt. Det kjennes utrolig ubehagelig for meg å ha ham så nær. Jeg kjenner jeg burde holdt rundt ham og bedt om unnskyldning, men kjenner bare en total fortvilelse og forvirring samtidig med at jeg ser huden hans endre karakter. Vi er helt forsvarsløse mot de kjemiske våpnene, og jeg setter meg ned, ingen vits i å gjøre noe.

Så glir også han inn i døden sammen med de andre, men med mange vanskelige og såre følelser. Og ikke noe rart i at han utviklet fobi for smittsomme sykdommer, for de kjemiske våpnene ødela huden deres fullstendig på ansikt og kropp.

Etter en slik opplevelse er det viktig at vi får nøytralisert alle negative følelser og minner som den nåværende kroppen kan kjenne på i sin cellehukommelse.

Jeg leder han videre til et spesielt sted i åndeverdenen hvor han kunne møte troppen sin.

Den ene soldaten er rasende på meg, og er sint for at han døde, han hadde kone og barn. Jeg ber om unnskyldning, det var ikke noe jeg kunne gjøre der. De andre guttene i troppen klapper meg på ryggen og trøster meg. Jeg kan tilgi meg selv, jeg ser en stor plan, den er så stor.

På dette tidspunktet kaller jeg inn et Lysvesen som kan forklare planen for ham:

Han tar meg på hjertet: Er det greit?

Sånn er det, det ordner seg. Tilgivelse er veien. Han (Lysvesenet) snakker med de andre, og han andre soldaten.

Så kommer det en bølge av energi som løsner opp noe inne i meg, nesten som en vest som løsnes og tas av meg. Det kjennes lettere ved maven, dette trenger du ikke mer, det går bra sier Lysvesenet.

Jeg spør: Hva med kameraten med huden? Han svarer: Kjennes ok!
I en slik situasjon tar jeg gjerne med klienten til et healingkammer slik at videre healing på indre og ytre plan kan finne sted.

La oss gå inn i fremtiden sier jeg, gå til en situasjon i fremtiden hvor du er sammen med noen som er syke, har eksem, forkjølelsessår eller lignende.

"Ække farlig det" svarer han meg!

"Det var da, her er nå. Gavner deg ikke, bare å glemme".

Og etterpå?

Akkurat denne regresjonen har jeg brukt som et eksempel  når jeg har holdt foredrag om Regresjonsterapi. Og jeg har mange ganger lurt på hvordan det gikk med fobien hans.

Og så!

Jeg har hatt  gleden av å ha ham til ny regresjon, og da fortalte han meg at denne merkelige redselen for smittsomme sykdommer er helt borte.

Er ikke DET fantastisk sier bare jeg.

Så mangt kan skje i en Regresjonsterapi time.

Kanskje det kunne være noe for deg også, hvis det er noe du undrer deg over i dette livet. Slik type: "Hvor i all verden kommer dette fra"?

Hvis det er noe du lurer på er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med meg!

Hjertelig hilsen May